Hva er fattigdom, og hvordan kan vi best hjelpe dem? Noen definerer fattigdom som dem som lever under $2 dagen og tenker hovedsaklig på fattige som folk som ikke har nok penger. Norges rolle som en fattigdomsbekjempende nasjon får i disse dager oppmerksomhet i forbindelse med at boken “Hvordan oljefondet kan hjelpe verdens fattige” blir utgitt av den 19-årige Tor Økland Barstad.
I boken skriver han i følge DB at han vil gi hele oljefondet til verdens fattige. Tanken er god. Barstad mener helt klart godt. Han vil hjelpe fattige. Han vil fordele verdens goder, vi her i nord har uten tvil forsynt oss med en god del mer enn vår del av kaka.
Jeg syntes det er viktig å huske at fattigdom ikke bare handler om penger. Fattigdom bør kanskje bekjempes på andre måter enn gjennom bistand. Amnesty International lanserte i mai deres nye globale kampanje mot fattigdom. Den heter Demand Dignity. Kampanjen retter søkelyset på sammenhengen mellom fattigdom og menneskerettighetsbrudd. Dersom en skal løfte folk ut av fattigdom og holde dem der må deres menneskerettigheter respekteres.
På Amnestys nettside står det
Fattigdomskampanjen, ”Demand Dignity”, er Amnesty Internationals bidrag til å mobilisere folk til å utfordre diskriminerende og undertrykkende lovverk, politikk og praksis og kreve tiltak for å gi folk som holdes fast i fattigdom redskaper til å skape endring i eget liv.
Mitt poeng er: penger og bistand er bra, men uten at menneskerettighetene er på plass ser jeg vanskelig for meg varig endring. Jeg vil oppfordre politikere og bistandsorganisasjoner å tenke mer på hva de kan gjøre for å fremme fattiges rettigheter…
VG og Dagbladet melder om at to amerikanske journalister risikere nå å tilbringe 12 år i noen av verdens verste fengsler etter de er blitt dømt til hardt straffearbeid. Journalistene skal ha blitt dømt for en “grov forbrytelse” og for å ha tatt seg inn i landet ulovlig.
Amerikanske myndigheter er bekymret for journalistene, med god grunn. Fengselene i Nord-Korea er ikke kjent for å være direkte behagelige, dødsfall eller drap er ikke uvanlig og det er også rapportert om kannibalisime som resultat av sult (både i og utenfor fengselene). Forholdene i Nord-Koreanske fengsler er, i følge en amerikansk rapport (United States Department of States) gjengitt på Wikipedia,
harde og livstruende, og tortur oppstod. Gravide kvinnelige innsatte gjennomgikk tvunget abortions i noen tilfeller, og i andre tilfeller ble babyer drept ved fødselen i fengslene.” Nord Koreas regjering skal rutinemessig oppholde, torturere og fengsle tusener av mennesker som er enten dissidenter eller påstått sabotører.
Rapporten melder videre:
Methods of torture and other abuse reportedly included severe beatings; electric shock; prolonged periods of exposure to the elements; humiliations such as public nakedness; confinement for up to several weeks in small “punishment cells” in which prisoners were unable to stand upright or lie down; being forced to kneel or sit immobilized for long periods; being hung by the wrists; being forced to stand up and sit down to the point of collapse; and forcing mothers recently repatriated from China to watch the infanticide of their newborn infants. Defectors continued to report that many prisoners died from torture, disease, starvation, exposure to the elements, or a combination of these causes.
Reeducation through labor, primarily through sentences at forced labor camps, was a common punishment and consisted of tasks such as logging, mining, or tending crops under harsh conditions. Reeducation involved memorizing speeches by Kim Jong-il.
NGO, refugee, and press reports indicated that there were several types of prisons, detention centers, and camps, including forced labor camps and separate camps for political prisoners. Defectors claimed the camps covered areas as large as 200 square miles. The camps appeared to contain mass graves, barracks, worksites, and other prison facilities.
Those sentenced to prison for nonpolitical crimes were typically sent to reeducation prisons where prisoners were subjected to intense forced labor. Those who were considered hostile to the regime or who committed political crimes, such as defection, were sent to political prison camps indefinitely. Many prisoners in political prison camps were not expected to survive. The government continued to deny the existence of political prison camps.
Reports indicated that conditions in the political prison camps were harsh. Systematic and severe human rights abuses occurred throughout the prison and detention system. Detainees and prisoners consistently reported violence and torture. According to refugees, in some places of detention, prisoners received little or no food and were denied medical care. Sanitation was poor, and former labor camp inmates reported they had no changes of clothing during their incarceration and were rarely able to bathe or wash their clothing.
The government did not permit inspection of prisons or detention camps by human rights monitors.
Tips om filmer som beskriver livet i Nord-Koreanske fengseler:
Ettermiddagen i dag ble tilbragt på Operahuset der jeg overvar samtalen mellom statsminister Stoltenberg og de uber-rike Melinda og Bill Gates. De snakket om næringslivets rolle i fattigdomsbekjempelsen.
Det kom ingen revolusjonerende uttalelser under møtet, men det var nok ingen som forventet dette heller. Bill fortalte litt om hvordan det føltes å gi bort formuen, og oppfordret alle milliardærer til å følge hans eksempel. Han fortalte hvordan han, den rike, ga pengene til de fattige – nesten som Robin Hood, bare at det ikke er tyvgods han deler ut…eller det kommer vel kanskje ann på hvem en spør
Gates sa mye politisk korrekt om fattigdom, mens Stoltenberg virket hovedsakelig opptatt av å fortelle hvor flinke Melinda og Bill var og hvor kjekt det var å ha dem i Oslo. Han var såpass opptatt av å smiske med gjestene at han nesten rotet seg bort da han sa noe som hørtes ut som om at private firmaer var bedre og mer effektive på fattigdomsbekjempelse enn det offentlige.
Bill sa en ting som jeg uten tvil kan stille meg bak – at han ikke trodde det var bra for barn å arve alt for store formuer. Tenkte han på Paris Hilton kanskje???
De siste dagers nyhetsoppslag på tv og i aviser om SOS Rasismes demonstrasjoner i forbindelse med amatørhistorikeren David Irvings norgesbesøk gjør meg litt bekymret for retningen denne og andre organisasjoner tar når de forsøker å få igjennom sitt budskap.
Skal en nekte å la de en er uenige med å få uttale seg? Skal en fotfølge dem en er uenig med? Dersom en ønsker ytringsfrihet er må en ha det. Jeg mener selvfølgelig ikke at en bevist skal si noe for å såre eller provosere andre, men en skal ikke kneble andre fordi de har en annen mening enn en selv. En får heller håpe på at demokratiet fungerer som det er ment å gjøre og at en kan knuse motstanderen med egne argumenter.
David Irving har fått mye mer oppmerksomhet enn han fortjener. Hadde han fått stille opp på literaturfestivalen og debatere mot andre hadde hans argumenter blitt knust og han hadde dratt hjem som en taper.
Når en kjemper for sine syn på ekstreme vis, som ved bruk av vold, vil en istedet for å øke oppslutningen blant folk flest faktisk risikere å miste den støtten en har. Når noe blir for voldsomt snur folk ryggen til det. Ta for eksempel feministene – jeg tror at det store flertallet i Norge mener at kvinner er like mye verd som menn og at de for eksempel skal kunne få lik lønn for likt arbeid. Men hvor mange kaller seg egentlig feminist? Hvor mange går i 8. mars tog? Nå sier jeg ikke at feminister nødevendigvis er voldelige, men de er, eller har vært, såpass ekstreme at de har dyttet bort dem som egentlig er deres støttespillere.
Når en forsøker å beskjempe hat med hat taper en. Jeg syntes det er trist at SOS Rasisme syntes å ta denne veien. De er en organisasjon jeg stort sett er svært enig med.
Omar skutt og skadet da han ble tatt til fange av amerikanske styrker i 2002. Foto: www.thestar.com
Omar 14 år gammel, et år før han ble fanget. Foto: Khadr familien
En kan si mye om USA, men en positiv ting er at sannheten har en tendens til å komme frem etter en stund. Tidligere har verden stiftet kjennskap på Omar Ahmed Khadr, en gammel kanadisk statsborger som ble sendt til Guantánamo basen på Cuba da han bare var 15 år gammel. Verden ble sjokkert over at en så ung gutt kunne bli plassert på et slikt sted og bli behandlet som han ble. Tortur og psykisk terror har vært del av Omars hverdag hele ungdomstiden hans – som er blitt tilbragt i en ulovelig fangeleir anklaget for noe han i følge amerikanske (ja amerikanske, dokumenter om dette har lekket ut) kilder mest sannsynlig ikke har gjort. Omar ble “verdenskjent” da hans forsvarsadvokater sendte ut et opptak av hans avhør med kanadiske agenter på Guantánamo. Omar som på opptaket er 16 år er tydelig redd, han gråter ukontrolert, roper etter mamma (“ya ummi”) og forteller om tortur og ber om å bli beskyttet mot amerikanerne.
I dag skriver VG om en enda yngre gutt som også fremdeles befinner seg på Gunatánamo -Mohammed Jawad som ikke en gang var rukket å bli tenåring før han ble sendt til Cuba. Mohammed skal bare ha vært 12 år da han ble revet bort fra familien sin. Også dette barnet skal ha blitt utsatt for tortur og mishandling.
Hvor mange barn som er eller har vært på Guantánamo er nok vanskelig å vite. En tidligere dansk fange som satt i leiren hevder amerikanerne skjuler barnas alder ved å forfalske fødselsdatoene deres. I følge Amnesty International satt det i 2008 12 barn i fangeleiren.
Hvilken trussel skal denne 12 år gammel gutten ha utgjort for USAs sikkerhet? Seriøst?!? Det må være helt andre årsaker til at de tar barna til fange. Kanskje er det for å skremme familien deres, eller andre i landsbyen? For å vise at vi er beinharde og tar hvem som helst når som helst? For å spre frykt og terror… eller var det ikke det de kjempet mot?
Jeg har virkelig problemer med å se hva tanken bak dette her egentlig var. Men en ting er sikkert; det har ikke ført til mindre hat mot USA. Dersom disse barna noen gang slipper ut er de ikke bare helt ødelagt etter å ha tilbragt store deler av livet i små celler kun løslatt for å bli forhørt og/eller torturert. De har vært langt borte fra alt og alle som kunne ha gitt dem trygge rammer og en god oppvekst. Og de hater nok USA og amerikanere mest av alt.
USA har ikke laget en fangeleir. De har laget en treningsleir for terrorister. For om barna ikke var en trussel tidligere, så vil jeg tippe på at de er det nå.
Neida, jeg har ikke fødselsdag eller tatt skikkelig feil og tror i morgen er julaften. Men for mange er det kanskje morgendagen omtrent som julaften, eller bedre. For deg som allerede syntes det er mer enn nok fotball på tv så er dette kanskje en uinteressant nyhet – men i morgen spilles Champions League finalen mellom Manchester United og Barcelona.
Jeg har ingen favoritter, men mistenker at United vinner. Dersom jeg derimot måtte valgt en favoritt hadde det blitt Barcelona. Jeg har sjekket et par nettsider og det har i følge oddsene ikke pekt seg ut noen klar favoritt enda. Forhåpentligvis blir det uansett resultat en underholdende kamp og jeg gleder meg.
Ikke en ny sak denne låten her, ble spilt inn på P3 Sessions i fjor påske, men i dag som regnet pøser ned (etter en dag med fantastisk sol) syntes den å passe. Uansett årstid er den fantastisk fin.
Jeg vet egentlig ikke om jeg burde le eller gråte når jeg leser brevet den iranske ambassaden sendte til Amnesty Norge (gjengitt på VGnett).
Det positive er at det virker som om reaksjonene på henrettelsen av Delara Darabi har gått inn på de ansatte ved ambassaden. Hvis de ikke hadde brydd seg hadde de aldri tatt seg bryet å sende ut dette brevet.
Det negative er at brevet ikke er mer enn et dårlig forsøk på ansvarsfraskrivelse. De gjemmer seg bak landets lover som om, skylder på offerets familie og sist, men ikke minst, vestlige filmer.
Det er fantastiske unnskyldninger som får dem til å fremstå som tullinger, men det er forferdelig skummelt at slike folk kan avgjøre om personer skal få leve eller må dø.
DB skriver forøvrig om det persiske paradokset og motsetningene som preger det iranske samfunnet…
LTTE er knust og en over 25 år lang borgerkrig i Sri Lanka er over. Nå står landet overfor en utfordring i forhold til å ta vare på de mellom 250 000 og 300 000 menneskene som er internt fordrevne som et resultat av kampene som har foregått.
Fn-sjefen, Ban Ki-moon, var lørdag på besøk i en av Sri Lankas største flyktningeleire og fortalte til CNN at dette var det mest skremmende han hadde sett noe sted.
Tamilske aktivister kaller leirene for konsentrasjonsleirer, mens regjeringen på Sri Lanka kaller dem velferdsleirer. Om de faktisk er konsentrasjonsleire er foreløpig vanskelig å si – men noe er helt sikkert, noe velferdsleire er de nok ikke! Flyktningene lever under elendige forhold og det er meldt om utbrudd av brennkopper, hudsykdommer og hepatitt som følge av elendige santiære forhold. Leirene er i sperret med høye gjerder og piggtråd, hjelpearbeidere skal i følge presidenten få tilgang til leirene først etter alle flyktningene er undersøkt for å finne eventuelle “infiltratører” fra talmiltigrene.
I februar skrev blant annet Aftenposten om disse leirene som skulle bygges. På dette tidspunktet fortalte Sri Lankas statssekretær i nødhjelps – og menneskerettighetsdepartementet Rajiva Wijesinha at flyktningene ikke skulle ha et valg om å bli plassert i disse leirene. Alle skulle hit. Han fortalte videre at landets sikkerhet ville veie tyngre enn alt annet, og at flyktningene nok måtte belage seg på å bli i disse leirene i opp til 3 år.
Menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch kaller leirene for «forvaringssentre» og hevder at de er et brudd på FNs bestemmelser om hvordan internt fordrevne skal behandles. Også Amnesty beskriver leirene som «de facto forvaringssentre». Aftenposten, 14.02.09
Før helgen fortalte norske Redd Barnas SEnait Gebregziabher til VG Nett at
Tusenvis av liv er i fare fordi nødhjelpen ikke kommer frem. Hjelpearbeiderne får ikke anledning til å ta med egne biler inn i flyktningleirene.
Dersom Sri Lankas regjering bryr seg om sivilbefolkningen så burde deres såkalte redsel for infiltratører fra tamiltigrene veie mindre enn livene til dem som sitter i flyktningeleirene og har akkutt behov for hjelp. At humanitære organsisasjoner (inkludert FN og Røde Kors) ikke allerede har fått full tilgang til leirene er både skammelig og svært bekymringsverdig!
I september begynner innspillingen av «Lords of Chaos» i Norge. Dette er filmversjonen av boka ved samme navn, blant annet finansiert av Hollywood-produsent Stuart Pollok, om det ekstreme black metal-miljøet i Norge på begynnelsen av 90-tallet.
I følge DB er det flere i “det ekstreme black metal”-miljøet som helst hadde sett at det ikke ble noe av filmen, det er uenighet dem i mellom hvorvidt innholdet i boken er troverdig eller ei. Noe må nok være sant ettersom folk i akkurat dette miljøet så det hensiktsmessig å komme med trusler mot forfatterne da boken kom ut i 1998.
Enkelte har kommentert at en burde la dette kapittelet i norsk historie ligge. Jeg mener derimot at det er helt greit at historiene i boka filmes. Eksporten av norsk metal til utlandet er ikke helt ubetydelig og det er i dag like viktig for black metal folk å kunne vise til norske røtter som det er for rappere å kunne knytte seg til USA. Dette kom som et resultat av alt som fant sted i Norge på 90-tallet med blant annet kirkebranner og mord. Hva som er riktig, akkurat hva som skjedde og hva som ikke skjedde, er kanskje ikke så interessant i denne sammenhengen. Her er det folk trodde fant sted som var med på å formet musikkens posisjon og omdømme. Og dette i seg selv er interessant nok for en film.
Norsk satanist-metal er fremdeles poppis rundt omkring i verden (kanskje særlig i Tyskland – hvorfor er det alltid tyskerne som omfavner det verste av norsk musikk?). Uansett, Norge er, enten vi liker det eller ei, black metal landet. Dette bør en ikke forsøke å glemme eller fortrenge.
